Å tre inn i dette kunstverket er som å krysse terskelen til en glemt verden; de ruvende søylene, pyntet med intrikate utskjæringer og livlige farger, fanger umiddelbart oppmerksomheten. Komposisjonen fører blikket innover, mot de dype skyggene i templets indre, en skarp kontrast til den lyse, solfylte inngangen. Kunstneren bruker perspektiv mesterlig og skaper en følelse av enorm skala og storhet. Den delikate bruken av akvarell tilfører en mykhet som motsier templets imponerende nærvær; det er som om kunstneren hvisker historier om en eldgammel sivilisasjon i stedet for å rope dem ut. Man kan nesten høre ekkoet av fottrinn på steingulvet, hviskingen av bønner og raslingen av kapper. De spredte ruinene ved inngangen og figurene av mennesker humaniserer rommet ytterligere, og minner oss om menneskene som en gang vandret innenfor murene og historiens varige kraft.