Et karrig, gripende landskap utfolder seg foran oss, malt med den rå, instinktive ærligheten som definerer arbeidet til en bestemt kunstner. En ensom figur ligger i en seng, de plettfrie hvite lakenene flekket med den karmosinrøde bevisen på tap. Over, suspendert i utstrekningen av en tilsynelatende uendelig himmel, flyter flere symbolske objekter, forbundet med sentralfiguren med delikate, men uknuselige tråder. Figurene ser ut til å drive, et vitnesbyrd om kunstnerens personlige sorg og fysiske smerte. I det fjerne reiser et øde industrilandskap seg, en taus observatør av tragedien som utspiller seg. Fargepaletten er dempet, dominert av jordtoner og himmelens kalde blåtoner, og forsterker den emosjonelle intensiteten i scenen.