I denne fortryllende scen står en mor, elegant kledd i en mørk kjole med en rik pelskrage, stolt med sine to små døtre. Jentene, iført sjarmerende blå frakker, er et bilde av uskyld, med sitt blonde hår pent stylet og dekorert med matchende hatter. Deres uttrykk er en herlig blanding av nysgjerrighet og glede, som skinner mot bakgrunnen av en solfylt park hvor de livlige grønne fargene i naturen lett blander seg med de myke pastellfargene som kjennetegner Renoirs utsøkte fargepalett. Det finnes en følelse av rolig lykke, når latter og samtaler mykt sirkulerer rundt dem - typisk for en avslappende dag i Paris på 1800-tallet.

Komposisjonen leder blikket til beskueren direkte mot trioen, vakkert innrammet av publikum rundt, som smelter sammen i en myk tåke. De flytende og uttrykksfulle penselstrøkene fanger mesterlig livets forbigående øyeblikk. Måten Renoir leker med lys og skygge tilfører dybde, noe som gjør at figurene virker levende, nesten som om vi kunne gå inn i scenen. Fargenes harmoni forsterker dette lekne og fredelige øyeblikket i tid, og vekker minner om nostalgi og moderlig varme, samtidig som den inviterer seeren til å bli litt lenger i denne ideelle verdenet som kunstneren har skapt.