Et hjemsøkende vakkert maleri, kunstverket presenterer et såret rådyr i et tett skogsmiljø. Hjortens hode er forbausende menneskelig, som ligner et portrett, og kroppen er gjennomboret av flere piler, hvert sår et vitnesbyrd om lidelse. Bakgrunnen har en skog gjengitt med skarpe vertikale linjer av trær, som skaper en følelse av innestengthet, selv fortvilelse. Den generelle atmosfæren er tung av melankoli, forsterket av den begrensede fargepaletten, som hovedsakelig bruker brunt og grønt. Den falne grenen i forgrunnen føles som et symbol på brudd, som gjenspeiler rådyrets vanskelige situasjon. Man kan nesten høre suset av løv og rådyrets stille skrik, en kraftfull blanding av sårbarhet og motstandskraft.