En mørk, foruroligende scene utfolder seg foran oss, et glimt inn i en verden av skygger og skjulte angster. Etsningen, streng i sin monokrome palett, trekker deg inn med sine urovekkende figurer samlet under en vidstrakt, stjernespekket himmel. Komposisjonen er tett, med en masse sammenvevde kropper, og skaper en følelse av klaustrofobi og uro. Figurene, gjengitt med Goyas karakteristiske råhet, er forvrengt, ansiktene deres etset med en blanding av frykt, forventning og resignasjon. En figur, større enn de andre, peker mot himmelen, som om han kaller til en ukjent destinasjon eller bare gjør en siste gest. De grove linjene og de tunge skyggene forsterker den emosjonelle effekten, og forsterker verkets rå, instinktive natur.