Kunstverket fanger en venetiansk morgen i en symfoni av lys og skygge. Det myke, diffuse sollyset, som ser ut til å komme rett fra horisonten, bader scenen; gløden dens fremhever de ikoniske bygningene langs vannkanten. En stor kirkekuppel forankrer komposisjonen, et stille vitne til byens oppvåkning. Penselstrøkene, løse og uttrykksfulle, gir inntrykk av umiddelbarhet, som om kunstneren måtte fange det flyktige øyeblikket raskt før lyset endret seg. Gondolene, små, mørke skygger på vannet, forstyrrer forsiktig den horisontale strømmen og tilfører et menneskelig element til arkitekturens storhet. Det er et visuelt dikt om Venezia, som gir gjenlyd av ro og en subtil følelse av ærefrykt.