Verket viser to kvinner plassert ved siden av hverandre mot en abstrakt og ekspresjonistisk bakgrunn, hvilket fremhever kontrasten mellom figurene deres og landskapet bak dem. Kvinnen kledd i hvitt står elegant til venstre, hennes blonde hår faller grasiøst nedover ryggen, fanger et øyeblikk av fredelig refleksjon; i skarp kontrast står kvinnen i den røde kjolen selvsikkert til høyre, hennes tilstedeværelse tiltrekker oppmerksomhet. Rødt i kjolen hennes er både livlig og suggestivt for sterke følelser, og vekker følelser av lidenskap eller kanskje lengsel. Denne dristige fargen kontrasterer skarpt med de rolige blå og grønne tonene i bakgrunnen, som virker til å virvle på en drømmende, nesten surrealistisk måte, og forsterker den kontemplative naturen i scenen.

Munchs bruk av farger er spesielt bemerkelsesverdig; han bruker et palett som svinger mellom de varme omfavnelser av rødt og de kaldere, mer dempede tonene av blått og grønt. Dette skaper en visuell spenning som taler for de følelsesmessige strømmene i stykket. Penselstrøkene er løse og uttrykksfulle, og inviterer betrakterne til å føle i stedet for bare å observere; strøket skaper bevegelse, som om landskapet selv er i en tilstand av endring, og reflekterer mulige indre bevegelser i kvinnenes liv. Den fredelige, men spente atmosfæren berører Munchs bredere utforskning av menneskelige følelser og forbindelser, med temaer rundt kjærlighet, ensomhet og kompleksiteten i relasjoner i en tid med personlig og sosial omskakelse – fascinerende elementer av hans genialitet i en tid preget av eksistensielle refleksjoner.