I et utsøkt spill av lys og skygge fanges en ung kvinne i et øyeblikk av introspeksjon, delikat holdende på en lutt mens hun sitter nær et vindu. De myke strålene av naturlig lys filtrerer gjennom vinduet og lyser opp figuren hennes, noe som bidrar til det rolige atmosfæren i rommet. De dempede fargene i antrekket hennes, hovedsakelig hvite og myke jordtoner, gjenspeiler roen i omgivelsene; lyset glir forsiktig over henne, som om det fremhever hennes rolle både som musiker og som ensom tenker. I bakgrunnen henger et kart i veggen, og antyder bredere reiser og oppdagelser, kanskje speiler den den indre reisen hun tar gjennom musikken sin.

Komposisjonen er mesterlig, med en balanse mellom kvinnen og elementene som omgir henne. De mørke tonene fra trebordet og den utsmykkede stolen kontrasterer vakkert med det sterke lyset som kommer fra venstre, som straks trekker blikket til lutten hun holder så kjærlig. Dette fokuset på håndverket hennes vekker en følelse av ro og intimitet, noe som får seeren til å føle den myke resonansen fra luttstrengene som kan ekko i stillheten i rommet. Den overordnede fargepaletten, rik men dempet — med de blåaktige tonene fra kjolen hennes og de varme, trelignende tonene fra møblene — bidrar til et følelsesmessig vev av nostalgi og ensomhet, typisk for Vermeers verk, og gir publikum muligheten til å føle en forbindelse med essensen av scenen, nesten som om de kunne høre de myke tonene fra luten flyte gjennom tiden.