I dette uttrykksfulle maleriet står fire kvinner tett sammen i et rolig landskapsmiljø, engasjert i den rytmiske oppgaven med å plante påler. Deres figurer, malt med delikate, men dynamiske penselstrøk, synes å smelte sammen med det livlige omgivelsene. Kunstneren benytter en pointillistisk teknikk, hvor små fargepunkter samspiller for å skape en lysende, skimrende effekt som gir liv til scenen. Komposisjonen leder blikket oppover gjennom de vertikale pålene, mens kvinnenes holdninger antyder stille solidaritet og et felles mål. Fargepaletten domineres av jordfarger, krydret med livlige blå og grønne nyanser, som vekker både jordens fruktbarhet og det myke lyset en sen ettermiddag.

Man kan nesten høre det myke raslingen av blader over og kvinnenes stille hvisking mens de arbeider. Utover dens visuelle sjarm fanger dette verket et øyeblikk av landlig arbeid som resonerer med verdighet og tidløshet. Malt i 1891, reflekterer det en periode der kunstnere var dypt opptatt av hverdagsscener og ærlig skildring av landsbygdslivet, med fokus på forbindelsen mellom menneske og natur. Dette maleriet er et bevis på kunstnerens mesterlige evne til å kombinere impresjonistisk følsomhet med en mer metodisk pointillistisk tilnærming, og gjør det til en teknisk og følelsesmessig triumf.