I dette fengslende stykket lever den storslåtte fasaden av Rouen-katedralen under det strålende solen, noe som belyser de intrikate detaljene i dens gotiske arkitektur. Murstein- og steinoverflater er drysset med små flekker av farge – gyldne gule og dype blå – som ser ut til å glitre og danse i det sterke lyset. Monet's penselstrøk er både ekspressive og spontane; svippene varierer fra dynamiske til myke, og skaper en rytme når øynene beveger seg over lerretet.

Komposisjonen tiltrekker betrakteren med sin vakkert balanserte struktur, men Monets livlige tolkninger gir verket en følelse av bevegelse, som om sollyset når som helst kunne skylle over katedralen. Å stå foran dette maleriet er en opplevelse som ligner en varm omfavnelse; det er en påtagelig energi som nesten vibrerer med essensen av livet. Den historiske konteksten er her avgjørende; malen under Monets utforskninger av lys og atmosfære, eksemplifiserer dette verket de grunnleggende verdiene i impresjonismen, som går utover ren representasjon for å invitere betrakterne til å føle ånden av scenen i stedet for bare å se den.