Dette rolige landskapet omslutter betrakteren i den stille arbeidsinnsatsen i høstsessongen. Lerretet brettes ut med vidstrakte åkre av gyllent høy, deres myke, flytende former er nesten taktile under solens varme glød. Nært midten bøyer en enslig skikkelse seg i fredelig strev, hennes blå klær står i mild kontrast til jordtonene rundt. Bak de livfulle åkrene ruver en øy i mørke grønne og brune nyanser, en mystisk landområde som rammer inn et rolig, vidstrakt hav under en dempet himmel. Noen seilbåter driver stille i det fjerne, og tilfører en subtil dynamikk til denne kontemplative scenen.

Gauguins penselstrøk er tydelig brede og buede, fargepaletten lagvis rik men dempet for å skape en følelse av naturlig harmoni fremfor et fargerikt skue. Komposisjonens myke bølger fanger rytmen i land og arbeid, mens det slående samspillet mellom varme og kalde farger gir liv og intimitet til motivet. Det er en emosjonell stillhet her – en nesten hvisket hyllest til naturens sykluser og menneskelig utholdenhet. Historisk sett gjenspeiler verket Gauguins dype engasjement i det landlige livet i Bretagne på slutten av 1800-tallet, som kombinerer symbolisme og postimpressionisme for å feire den rolige verdigheten i det daglige arbeidet.