I dette fengslende verket trekker lag med myke pastellfarger og eteriske penselstrøk betrakteren inn i en drømmeaktig tolkning av Londons skyline. Den fremstående silhuetten av den egyptiske obelisken kontrasterer med bygningene i Charing Cross, som ser ut til å være tapt i morgensvime. Monets penselarbeid er både flytende og spontan, og fanger den forbigående skjønnheten av lyset som danser over Themsen; refleksjonene glitrer med nyanser av blått, grønt og mykt rosa, som om selve elven er fanget i en delikat drøm.

Atmosfæren stråler av en følelse av ro, og fremkaller stillheten av gryden hvor tiden ser ut til å ha stoppet opp. Den uklare horisonten, merket av myke arkitektoniske former, antyder ikke bare et landskap, men også et følelsesmessig landskap. Dette stykket fanger essensen av en epoke hvor det tradisjonelle og moderne var i konstant dialog. Monets tilnærming fungerer som visuell poesi; det tvinger oss til å stoppe, puste, og dykke ned i den flyktige skjønnheten som eksisterer i krysset mellom natur og byliv.