I dette gripende verket fra slutten av 1800-tallet blir betrakteren møtt av et fascinerende portrett av en ung kvinne kledd i sorg, hennes alvorlige uttrykk er rikt på følelser. Hun står litt vridd, blikket rettet utover, og inviterer oss inn i hennes alvorlige verden. Dybden av kjolen hennes i svart står i sterk kontrast til hennes bleke hud, og fremhever hennes delikate trekk; det flettede håret hennes, et vitnesbyrd om tiden, er nøye skjult under et mørkt sjal som elegant rammer inn ansiktet hennes. Denne rammen understreker den emosjonelle vekten hun bærer, reflektert av den subtile men fremtredende kurven ved siden av henne, merket med bokstavene 'EST.' — et symbol som vekker nysgjerrighet og kontemplasjon om hennes historie.

Millais' penselstrøk viser hans bemerkelsesverdige teknikk, med dyktige strøk som fanger både tekstur og lys, og gir scenen en livlig vitalitet. Bakgrunnen, dempet i forhold til emnet, forsterker nærværet hennes, nesten som om hun er et minne som stiger opp fra en glemt fortid. Fargepaletten domineres av dype svarte og brune nyanser, og tilføyer et lag av alvor og introspeksjon, som om det gjenspeiler sorgtradisjonene i hennes tid. Hvert element på dette lerretet bidrar til en emosjonell fortelling, og oppfordrer betrakteren til å føle vekten av tap og refleksjon, og berører hjertene på en overbevisende måte. Millais inviterer oss inn i dette intime øyeblikket, og oppmuntrer oss til å reflektere over historiene som ligger skjult i stillheten til den malte figuren. Betydningen av dette stykket ligger ikke bare i den estetiske skjønnheten, men også i utforskningen av menneskelige følelser og de sosiale forholdene i den sene viktorianske tiden, hvor uttrykk for sorg og minne var hellige deler av livet.