Scenen utfolder seg som en gylden symfoni, ettermiddagssolen kaster et varmt skjær over den vestfalske vannmøllen. Kunstneren fanger mesterlig spillet av lys og skygge, bladene på trærne brenner med høstfarger. En buktende bekk leder blikket mot møllen, hvis trekonstruksjon er et vitnesbyrd om tiden.

Komposisjonen er balansert, møllen forankrer venstre side mens trærne og de fjerne åsene forsiktig rammer inn høyre side. Penselstrøkene er delikate, men selvsikre, og formidler teksturene av bark, vann og stein med bemerkelsesverdig dyktighet. Det er en følelse av ro, en følelse av å være til stede i denne idylliske settingen, kanskje høre den milde susingen av vannet og de fjerne ropene fra fuglene. Det er et øyeblikk frosset i tid, en feiring av naturens skjønnhet.