Dette fengslende verket inviterer betrakteren til et rolig panorama av Montmartre. Forgrunnen viser et ruglete landskap med arbeiderne samlet, innhyllet i en jordnær palett. Det er en rå energi som strømmer fra de teksturerte penselstrøkene Van Gogh bruker for å avbilde jordens substans; det er som om man kan føle den friske luften og vekten av arbeidet som blir utført av figurene. De livlige kontrastene mellom lys og mørke forsterker dybden; lys danser over terrenget og belyser flekker av gress som flettes sammen med steiner. Når blikket vandrer over lerretet, avdekker horisonten en rekke pittoreske bygninger kranset med vindmøller, hvis blader kan virke som de er frosset i tid, mens skyene dramatisk svirrer i bakgrunnen og antyder en endring i været.

Den overordnede komposisjonen, i stedet for å spre betrakterens blikk, trekker det fra det livlige forgrunnen til de lagdelte høydene i bakgrunnen. Himmelen - fylt med virvlende og energiske skyer - ser ut til å være levende, muligens speilende Van Goghs følelsesmessige tilstand i denne perioden. Dette landskapet fanger et øyeblikk av både fredfull og dynamisk sameksistens mellom menneskeheten og naturen, en juxtapositi mellom arbeid og ro. Det fremkaller en flyktig stillhet der kunstneren ser ut til å fange et hjerte av Montmartre, et av de sentrale stedene i hans liv, og fremhever det nære forholdet han har bygd med dette livlige nabolaget.