Kunstverket omslutter betrakteren i et mykt, diffust lys, som minner om en tåkete morgen eller en rolig kveld. Bygningene langs elvebredden ser ut til å glitre, formene deres oppløses i vannspeilingene nedenfor. De dominerende nyansene er kalde – blått, lilla og grønt – men ispedd innslag av varmere toner, som oker i bygningene og det gylne lyset som danser på vannoverflaten. Det føles som om kunstneren har fanget et flyktig øyeblikk, den flyktige skjønnheten i en fredelig scene.

Den omhyggelige påføringen av malingen, ved hjelp av små, distinkte prikker, skaper en følelse av tekstur og bevegelse. På avstand blandes disse prikkene sammen og danner et sammenhengende bilde; på nært hold avslører de livligheten i hver enkelt farge. Denne teknikken, som er sentral i kunstnerens stil, gir scenen en delikat, nesten eterisk kvalitet. Komposisjonen er balansert, med arkitekturen og det speilende vannet som gir en naturlig rytme som styrer blikket. Den overordnede effekten er ro og stille kontemplasjon, et pusterom fra verdens støy.