Verket fanger et fantastisk øyeblikk ved solnedgang, der himmelen er malt i delikate nyanser av lavendel og fersken, og smelter sammen med horisonten der solen kysser vannkanten. De ruglete klippene på Belle-Île dominerer forgrunnen, teksturene deres blir gjengitt med generøse penselstrøk som formidler både soliditet og flyt. Toppen av bølgene bryter mot disse klippene, og skummet deres er beskrevet i eksplosive hvite som står i skarp kontrast mot de dype grønne og blå fargene i havet. Et subtilt lysspill danser på vannoverflaten, antydende bevegelse og inviterer betrakteren til å føle den kjølige sjøbrisen. Maleriet fremkaller en følelse av ro blandet med naturens rå kraft, som om man nesten kunne høre hviskingen fra bølgene.

Fargepaletten er bemerkelsesverdig; Monet bruker rike, kontrasterende toner som gir liv til landskapet. De mørke, nesten truende nyansene av klippene utgjør en sterk kontrast til den lyse himmelen, og skaper en dynamisk men harmonisk komposisjon. Dette stykket, laget under Monets utforskning av kystlandskap, gjenspeiler ikke bare geografisk skjønnhet, men også en emosjonell dybde, og inviterer til refleksjon over tidens gang – enten i det falmende lyset eller i den rytmiske hevingen og senkingen i havet. Her veves historier sammen; i en tid da kunstnere begynte å omfavne tiltrekningen av naturlig lys, fremstår Monet som en revolusjonerende figur, og presser grensene for impresjonismen med sine penselstrøk og fargevalg.