Scenen utspiller seg på en solfylt plass, levende og full av liv, typisk for en varm dag i Kairo. De høye minaretene reiser seg majestetisk mot en strålende blå himmel som strekker seg uendelig; deres intrikate arkitektoniske detaljer—en blanding av stein og ornamentikk—snakker om en annen tid. De varme nyansene av oker og beige reflekterer solens stråler og skaper en gyllen glød. I forgrunnen står en nysgjerrig kamel i en fast posisjon, dens robuste ramme står i kontrast til den myke formen til en liten katt, som sannsynligvis er hjemløs, som forsiktig ser på omgivelsene sine. I bakgrunnen sitter to figurer avslappet, deres avslappede holdning legger til den generelle roen i komposisjonen. Lekene mellom lys og skygge på de teksturerte veggene er mesterskap, og inviterer betrakteren til å gå inn i dette livlige miljøet og absorbere dets sjarm.

Den emosjonelle effekten er tydelig; betrakteren føler både varmen og stillheten i dagen, ekkoene av livet resonnerer gjennom arkitekturen. Hvert element er nøye plassert og leder blikket gjennom en kompleks balanse mellom forgrunn og bakgrunn, noe som forbedrer den tredimensjonale følelsen til verket. Historisk sett fanger dette verket en tid når interessen for Østen blomstret i Europa, som førte til en romantisert visjon av den egyptiske kulturen. Jean-Léon Gérômes oppmerksomhet på detaljer og respekt for temaet gir betydning til dette verket, ikke bare som et visuelt festmåltid, men også som et kulturelt dokument som fremhever Kairos vitalitet på den tiden.