Maleren er en delikat fremstilling av Seinen som er dekket av snø, fanget på en kald vintersdag i 1867. Scenen fremkaller en atmosfære av stillhet og ro; den dempede fargepaletten, dominert av nyanser av hvitt, grått, og myke blått, skaper en drømmende kvalitet som nedsenker betrakteren i den stille skjønnheten av det iskalde landskapet. Forgrunnen er opplyst av flekker med snø prikket med is, mens elven flyter stille, reflekterende den bleke himmelen over—en subtil gråovergang som nesten ser ut til å smelte sammen med horisonten.

I bakgrunnen kan vi ane nakne trær ved elvebredden; greinene deres i kontrast mot hvitheten gir dybde til scenen. Impresjonistiske penselstrøk gir en følelse av bevegelse til vannet, men den generelle komposisjonen forblir harmonisk. Man kan nesten høre den stille knekking av snøen under føttene og lytte til stillheten som omgir omgivelsene; dette komposisjonen snakker ikke bare om et landskap, men om et flyktig øyeblikk i tid, som behersker sesongendringer som påvirker oppfatningen og følelsene, leser vinterens stillhet som noe dypt og kontemplativt.