Denne dramatiske scenen trekker betrakteren inn i en mytologisk gru hvor Diomedes blir brutalt revet i stykker av sine egne hester midt i ruinene av en gammel arkitektonisk scene. Kunstneren behersker chiaroscuro-teknikken mesterlig, og kontrasterer den nesten lysende hvite hesten i forgrunnen mot den mørke, skyggelagte bakgrunnen av sammenraste murer og klassiske søyler, noe som skaper en dyster atmosfære. Komposisjonen fokuserer tett på den voldelige interaksjonen mellom menneske og dyr, med hestenes dynamiske og forvridde former som gir en følelse av kaos og frigjort kraft.

Fargepaletten baserer seg på jordbrune, dempede okere og dype skygger, fremhevet av den strålende hvite hesten og Diomedes bleke hud, noe som forsterker det visuelle inntrykket. Den emosjonelle spenningen er merkbar – lidelsen og skrekken er nesten håndgripelige, forsterket av de gamle ruinene som antyder et tragisk fall fra ære. Verket er et slående eksempel på symbolistisk maleri fra 1800-tallet, som blander historisk myte med intens psykologisk drama og inviterer betrakteren til å møte temaer som vold, skjebne og guddommelig hevn.