Kunstverket kaster umiddelbart betrakteren inn i en scene av dyp ødslighet. Hovedfiguren, tildekket og innhyllet i skygger, står som en stoisk vakt mot mørket som nærmer seg. Det er en figur i sorg, kanskje plaget av sorg, eller kanskje resignert overfor den dystre virkeligheten som utspiller seg rundt dem. Kunstnerens bruk av skygge er mesterlig; den sluker bakgrunnen og skaper en påtagelig følelse av klaustrofobi og fortvilelse. Detaljene er få, nesten etset i stedet for malt, noe som forsterker følelsen av råhet, av en avdekket sannhet. Komposisjonen tvinger blikket mot figuren, og gjør oss til vitner til hennes ensomhet og hennes plass i dette sørgelige miljøet. Man kan nesten høre stillheten, tynget av byrden av uttalt sorg.