Dette myke portrettet fanger uskyldigheten til en baby, fylt med livlig energi og emosjonell dybde. Barnets ansikt, malt i myke pastellfarger, skiller seg ut mot en beroligende mintgrønn bakgrunn; dette kontrast er slående! Penselarbeidet er uttrykksfullt—tykt og teksturert—som om kunstneren ønsket å berøre overflaten av lerretet og kommunisere en intim mykhet. Babyen ser ut med levende blå øyne som glimrer av nysgjerrighet og et snev av undring, og inviterer oss til å utforske de intrikate detaljene i ansiktsuttrykket. De myke konturene av babyens trekk—de runde kinnene og de puckerende leppene—blir livaktige med et streif av rosa, som utstråler varme og en følelse av verdifull sårbarhet.

Komposisjonen er ganske enkel, men dypt rørende; babyen er sentrert, nesten som om den befaler betrakterens oppmerksomhet, mens de milde virvelene av den grønne bakgrunnen tilfører en drømmende følelse til stykket. Kunstneren bruker dyktig en begrenset fargepalett som hovedsakelig består av grønt og blått, punktet av de varme tonene av babyens hud, som trekker blikket til barnets ansikt. Her skapes en håndgripelig følelsesmessig forbindelse; det vekker følelser av ømhet og nostalgi. Van Gogh, i denne perioden, ble dypt påvirket av sine erfaringer i Arles, en tid fylt med personlige konflikter, samtidig som de var en kilde til kreativitet. Dette stykket, selv om det representerer et barn, snakker om universelle temaer om kjærlighet og uskyld, og gjenklang i alle som noensinne har følt varmen fra blikket til en baby.