Solen bader scenen i et mykt, nesten eterisk lys; en myk, gylden glød som ser ut til å kjærtegne både bygninger og landskap. Blikket trekkes mot det fjerne kirketårnet, en spir som gjennomborer himmelen, et vitnesbyrd om troens og menneskelig innsats varige kraft. Komposisjonen er vakkert strukturert, forgrunnen er en frodig eng, omhyggelig malt. Mellomgrunnen har en klynge med bygninger, hvis tak har en varm terrakottatone som står i kontrast til de kjølige blå og grønne fargene på åsene i bakgrunnen.

Vallottons dyktighet ligger i hans evne til å fange essensen av et øyeblikk. Det er en påtagelig stillhet, en følelse av fred som gjennomsyrer luften. Man kan nesten føle varmen fra solen på huden og høre den fjerne mumlingen av livet i byen. Kunstnerens bruk av farge er presis og kontrollert, hans bruk av lys og skygge skaper dybde og dimensjon. Det er en verden gjengitt med en klarhet som er både kjent og drømmeaktig.