I denne fengslende scen fanger kunstneren Montmartre mens det bade i den varme omfavnelse av en svinnende lys; nyansene er myke, men livlige, som smelter sammen uten anstrengelse. Bygningene dukker forsiktig opp fra lerretet som hvisker fra en svunnen tid, konturene deres er uklare, og fremkaller en følsomhet av nostalgi. Solen henger lavt på himmelen, en lysende kule som kaster et gyldent lys på takene, og vekker tanker om late ettermiddager tilbrakt i et livlig hjørne av Paris.

Den emosjonelle vekten av landskapet er merkbar; man kan ikke unngå å føle en forbindelse med den stille skjønnheten av øyeblikk som er stanset i tid. Den frodige vegetasjonen i forgrunnen rammer inn utsikten og myker opp de harde linjene av menneskeskapte strukturer. Renoirs teknikk er en ballett av penselstrøk—sprudlende og livlig—som gir lerretet en følelse av bevegelse, som om selve scenen puster, og inviterer seerne til å miste seg i dens varme, fortryllende omfavnelse.