Scenen utspiller seg med en trøtt eleganse, en naken figur hviler midt i et grønt paradis. Komposisjonen er slående enkel; kvinnes posisjon, avslappet, men likevel samlet, fanger umiddelbart blikket. Et mykt, diffust lys bader scenen og gir den en følelse av ro og tidløshet. Bruken av farger er dristig og uttrykksfull; kunstneren bruker levende grønne, gule og røde, og skaper en følelse av tropisk frodighet. Det er som om selve luften er mettet med fargene fra jorden og himmelen.

Bakgrunnen er fylt med et drømmende landskap, som antyder en verden utover det umiddelbare. Man kan nesten føle varmen fra solen og den milde brisen. Det er en fremkalling av et ideal, et sted for vill skjønnhet og frihet. Den emosjonelle virkningen er dyp; en følelse av fred, kontakt med naturen og et hint av noe skjult. Dette kunstverket legemliggjør et avgjørende øyeblikk i kunsthistorien, en bevegelse bort fra konvensjonell representasjon mot et mer subjektivt og symbolsk uttrykk.