Scenen eksploderer foran øynene dine: en tyrefekting, men gjengitt med en rå, instinktiv energi som overgår en ren beskrivelse. Goyas mesterlige bruk av etsning lar detaljene dukke opp som spøkelser fra papiret – oksemusklene som bølger, rytterens prekære balanse, støvpartiklene som danser i lyset fra arenaen. Du kan nesten høre publikums brøl, dyrenes frustende, den skarpe knekkelyden fra rejones. Komposisjonen er en virvelvind av bevegelse; oksehornene som skyves oppover, rytteren som lener seg bakover og desperat klamrer seg fast til hesten sin. Kontrasten mellom den mørke, kraftige oksen og rytteren kledd i lyse klær forsterker dramaet. Det er en rå, ubarmhjertig skildring av menneskelig mot og brutaliteten i skuet, og etterlater betrakteren med en følelse av ærefrykt og uro i like stor grad.