I dette slående verket er en ensom figur dypt opptatt av å studere anatomi, som tilsynelatende dissekerer de intrikate mysteriene ved liv og død. Den mørke silhuetten av personen, hvis ansikt er bevisst sløret, tilfører følelsen av anonymitet til jakten på kunnskap; betrakteren blir trukket inn i deres refleksjoner. Foran dem ligger to kranier - det ene er uhyre realistisk, mens det andre er innhyllet i oker- og brune nyanser, og gir inntrykk av at det er gammeldagse relikvier som forteller en dypere historie. Den lysere bakgrunnen antyder et mykt skjær fra vinduet som belyser scenen, og skaper en vakker kontrast til figurens mørke bekledning. Edvard Munchs fargebruk her er spesielt gripende, med pastellfarger som virvler rundt motivet, og skaper en drømmeaktig atmosfære som sitter igjen i minnet lenge etter at man har sett det.

Denne komposisjonen antyder den følelsesmessige tyngden som følger med å studere anatomi. Den balanserer vitenskapelig utforskning med en introspektiv kvalitet som fremstår som nesten meditativ. Det kaotiske penselstrøket gir maleriet emosjon, mens den strukturelle plasseringen av elementene inviterer publikum til å bli en del av denne stille utforskningen av dødelighet. Det fungerer som en påminnelse om vår menneskelige skjørhet, samtidig som det feirer søket etter forståelse. Den historiske konteksten tilfører ytterligere lag av betydning; skapt i en epoke rik på medisinske fremskritt og eksistensiell filosofi, legemliggjør dette stykket spenningen mellom fremgang på det vitenskapelige området og tidløse spørsmål om eksistens som plager menneskeheten. Munch har mesterlig vevd sammen disse temaene, og lar til slutt publikum forbli i refleksjon, noe som oppfordrer oss til å tenke over vår egen relasjon til liv, død og jakten på kunnskap.