Dette kunstverket fanger en stående figur, elegant plassert i profil, som er både stilig og likevel uunngåelig mystisk. Bruken av myke, flytende linjer skaper en delikat rytme som leder betrakterens blikk langs konturene av figuren. Papiret bærer den karakteristiske skisse-stilen til kunstneren, hvor hvert strøk ser ut til å pulserer med energi og hastverk—en invitasjon til å utforske nyansene av menneskelige følelser som er fanget i dette øyeblikket. Det er en viss intimitet i denne fremstillingen, som om vi er vitner til en privat refleksjon som fanger en flyktig essens i stedet for et fast bilde. Dette er en rå fremstilling av ensomhet, som nesten hvisker en hemmelighet om kvinnen det avbilder; ryggen hennes er vendt, noe som skaper barrierer, men som samtidig inviterer oss til å reflektere over hennes tanker og følelser, en opprinnelig van Gogh-opplevelse.

Fargepaletten, dominert av varme brune og svake gråtoner, består av subtile nyanser som fremkaller en følelse av nostalgi og introspeksjon. Det myke skyggeleggingen som brukes til å antyde dybde gir livet til figuren, og skaper en kontrasterende bakgrunn som både føles trøstende og melankolsk. Hver linje resonerer med van Goghs emosjonelle intensitet, som trekker paralleller til kampene og refleksjonene som omga hans liv i denne perioden. Den historiske konteksten forankrer dette verket på slutten av 1800-tallet, en tid fylt med personlig turbulens for van Gogh; han kanaliserte sine emosjonelle tilstander inn i kunsten sin. Denne skissen, selv om den er enkel i utførelsen, er betydningsfull, da den representerer kunstnerens utvikling i sin utforskning av menneskelige temaer i kunsten sin, og knytter sammen hans emosjonelle penselstrøk med den introspektive naturen av portrettet, og dermed fremhever den dype forbindelsen mellom kunstneren og den menneskelige tilstanden.