Badet i mykt, nesten eterisk lys, fanger portrettet en ung kvinne med delikat, blek hud som står i skarp kontrast til den dype, fløyelsaktige svarte bakgrunnen. Hennes milde blikk, lett tiltet hode og rosarøde lepper formidler en følelse av ettertanke og stille tiltrekningskraft. Kunstneren bruker mesterlig glatte, sveipende penselstrøk for å fremstille hennes bare skuldre og utringning, drapert i et tynt, gjennomsiktig stoff som ser ut til å sveve rundt henne. Den hvite blomsten hun holder i hånden tilfører et inntrykk av uskyld og symbolikk, noe som skaper en subtil kontrast til de mørke tonene rundt figuren.

Komposisjonen er elegant enkel, men dypt uttrykksfull, med figuren plassert i sentrum som umiddelbart drar betrakterens øyne mot ansiktet og hendene hennes. Fargepaletten er begrenset, men rik — varme hudtoner og de myke gråfargene på sjalet hennes fremhever bakgrunnen godt og forsterker dybdefølelsen. Emosjonelt føles portrettet intimt, som en invitasjon til et øyeblikk av ettertanke eller skjør sårbarhet. Skapt i 1912, reflekterer verket den sofistikerte portrettstilen på sin tid, som kombinerer realisme med impresjonistisk mykhet, og fremhever både de fysiske og psykologiske lagene i motivet.