Verket stråler av rå følelsesmessighet og introspeksjon, egenskaper som er iboende for Van Goghs selvportretter. Figuren ser ut fra lerretet, prydet med en grå filt hatt som nesten smelter sammen med bakgrunnens nyanser—snurrende mønstre av blått og grønt. Denne bakgrunnen skaper en nesten drømmeaktig atmosfære, en virvel som omgir subjektet, og antyder kunstnerens tumultariske indre verden. Penselstrøkene her er spesielt uttrykksfulle; tykke penselstrøk vrir seg ut av bildet og skaper en rytme som fanger oppmerksomhet og trekker betrakteren inn i en dans av farge og bevegelse.

Van Goghs selvportrett viser en kraftfull bruk av fargen, med dype blå og myke grønne som vever seg sammen, som symboliserer både ro og angst. Fargene i figuren, som for det meste er neddempede, kontrasterer levende med den livlige bakgrunnen, noe som illustrerer dikotomien mellom den ytre verden og de indre kampene Van Gogh sto overfor. Dette maleriet, som ble laget i en periode preget av hans søken etter identitet og aksept, fungerer både som kunstnerisk teknikk og som et middel for emosjonell frigjøring. Det gjenklang med en smertefull følelse av ensomhet, samtidig som det viser en intens stolthet over selvrepresentasjon.