Dette verket, en studie i sepia-toner, fanger umiddelbart med sin intrikate, nesten drømmeaktige kvalitet. Figurer, både menneskelige og fantastiske, befolker komposisjonen, sammenvevd og lagdelt i et brutt, geometrisk rom; det er som om vi kikker inn i en verden av fragmenterte virkeligheter. Den dominerende figuren, sentrert i forgrunnen, har et maskelignende ansikt og en kropp gjengitt med omhyggelige detaljer, som tilsynelatende kommer ut fra en boksaktig struktur.

Den generelle komposisjonen er et fascinerende samspill av former og skygger, med en subtil, men allestedsnærværende følelse av uro. Bruken av lys og skygge er mesterlig, og gir dybde og tekstur til figurene og skaper en følelse av mystikk. Det er umulig å ikke bli trukket inn i fortellingen, og sette sammen det symbolske språket. Kunstnerens hånd er tydelig i hver linje, i hver kurve, og skaper et forent, men urovekkende bilde som henger igjen i tankene lenge etter den første visningen. Det er som om kunstneren hadde til hensikt å fange noe ur- og komplekst, en følelse som er både kjent og helt fremmed.