Maleriets tar oss med til et levende, solfylt landskap, gjengitt i Gauguins karakteristiske postimpresjonistiske stil. Scenen utfolder seg med et dristig, flatt perspektiv, der forgrunnen domineres av et stilisert, intrikat designet gjerde, som antyder en eksotisk, nesten rituell atmosfære. Gjerdet skaper en barriere, kanskje en symbolsk grense, mellom betrakteren og det mystiske riket hinsides.

Fargepaletten er intens, med varme gultoner og appelsiner som dominerer det sentrale rommet, og antyder et gyllent, nesten hellig lys. Over scenen ruver et majestetisk fjell, hvis form er avbildet med rike lilla og brune toner, som antyder mystikk. En statue av en guddom står på skråningen, og understreker ytterligere de religiøse og kulturelle referansene. Bakgrunnen går over til kjøligere blåtoner, som skildrer himmelen. Den overordnede komposisjonen utstråler en følelse av ro, farget av en subtil understrøm av uro, som gjenspeiler kunstnerens fascinasjon for det polynesiske folkets åndelige liv og deres forbindelse til landet.