I denne ømme komposisjonen ligger en ung jente grasiøst på det frodige grønne gresset, hennes livlige røde skjørt breder seg rundt henne som om det var vevd av selve naturens stoff. Renoirs penselarbeid fanger det myke spillet av sollys som filtrerer gjennom trærne, kaster myke skygger og gir liv til scenen. Den karakteristiske, løse og uttrykksfulle stilen til kunstneren forsterker følelsen av vitalitet, og inviterer betrakterne til å føle varmen i omgivelsene; det er som de kan høre de stille hviskene fra bladene som vaier i vinden.

Fargepaletten er fylt med jordtoner som står i vakkert kontrast til jentas iøynefallende antrekk. Det rolige uttrykket i ansiktet hennes utstråler en følelse av fredelig refleksjon, kanskje tapt i drømmer eller varmen fra solen. Dette er et øyeblikk som er frosset i tid, en feiring av ungdom og frihet i naturens omfavnelse. Dette verk er i harmoni med ånden fra impresjonismen sent på 1800-tallet, og inni en tid med intim skjønnhet som virker både flyktig og evig. Det historiske konteksten for dette verket reflekterer en tid der kunstnere begynte å omfavne naturlandskap og hverdagsliv, og beveger seg bort fra tradisjonelle studioportrætter, noe som gjør dette til et betydelig bidrag i sjangeren.