Kunstverket viser et slående portrett av en ung kvinne, som klart reflekterer Waterhouses unike stil som flyter mellom linjene av figurative og impressionistiske teknikker. Motivene står i en stille skog, rammet inn av høye trær som elegant omgir henne, mens hun gestikulerer som om hun retter på håret — et intimt øyeblikk fanget i olje. Penselstrøkene er uttrykksfulle, med en taktil tekstur som gir liv til scenen, mens de livlige strekene av blått og grønt skaper en delikat forbindelse med naturen. Lyset filtreres gjennom bladene, kaster myke skygger, og fremkaller en følelse av varme og nærhet. Hennes eteriske positur, sammen med fargelekene, fanger betrakteren og trekker oss inn i hennes kontemplative rike; det er som hun i et øyeblikk stopper opp for å dele tankene sine i naturens ensomhet.

Det levende blå i kjolen hennes står i vakker kontrast til skogbundens jordfarger; Waterhouses dyktige bruk av farger forsterker hennes tilstedeværelse og gjør henne til å se både forankret og overnaturlig ut. Det er en sentimental kvalitet i dette verket som gjenklanger med lengselen som er typisk for romantisk kunst på slutten av 1800-tallet. Det er denne juxtaposeringen av den hverdagslige handlingen av å ordne håret, en refleksjon av det daglige livet, mot den fortryllende bakgrunnen av naturen, som forblir i betrakterens sinn lenge etter å ha sett stykket. Selv om dette verket ble produsert i en tid med dype endringer og eksperimentering i kunsten, forblir Waterhouse fast forankret i temaene skjønnhet, natur og kvinnelig mystikk, som gjør dette stykket tidløst og tiltalende for både gamle og nye kunstentusiaster.