Maleriet fanger en rolig landskapsscene hvor to okser står tålmodig på en jordvei, deres hvite pels flekket med skygger som antyder det myke lyset ved daggry eller skumring. Til høyre står en stor trekjerre lastet med nyhøstet høy, nøye tatt vare på av to arbeidere, hvis skikkelser smelter sammen med landskapets naturlige toner. Komposisjonen balanserer okser og kjerres soliditet med den åpne og vide himmelen som rolig strekker seg over horisonten i myke blå og dempede gråtoner. Penselstrøkene er løse, men bevisste, med delikate berøringer som fremkaller teksturer av dyrenes pels og det grove treverket i kjerra, alt utført i en jordfarget palett av grønt, brunt og subtile okertoner.

Verket innkapsler et fredelig øyeblikk i landsbylivet, og fremkaller verdighet og den rolige rytmen i jordbruksarbeidet. Den dempede fargepaletten og det myke lyset skaper en fredelig atmosfære, som inviterer betrakteren til å forestille seg naturens milde lyder – raslingen av høyet, oksenes lave pust og de fjerne ropene fra landskapet. Malt i 1862 reflekterer dette verket en tid da kunstnere begynte å rette blikket mot dagligdagse landskapsscener, og fanger ektheten og enkelheten i livet utenfor bysentra. Kunstnerens teknikk, som kombinerer impresjonistiske penselstrøk med naturalistiske detaljer, tilfører en emosjonell resonans som lar betrakteren føle både kjerres tyngde og det omkringliggende landskapets vidstrakte.