Verket kommuniserer en følelse av dyp alvor når figurer krysser et snødekt landskap, med hodene bøyd under vekten av sine egne byrder. Hver enkelt ser ut til å være innhyllet i sine egne tanker, omfavnet av dybe blå og dempede gule toner, noe som skaper både kontrast og en urovekkende enhet mellom dem. Atmosfæren er tung, nesten håndgripelig; betrakteren kan forestille seg at den kalde luften biter mot huden, supplementert av en stillhet som bare brytes av knirkingen av snø under tunge støvler. Bygningene i bakgrunnen, med sine geometriske former, gir en sterk påminnelse om industrien - en prosess som kan ha bidratt til arbeidernes vanskeligheter.

Komposisjonen er bevisst arrangert, og fører blikket langs prosessen av figurer som beveger seg mot horisonten. Bruken av farger forsterker den emosjonelle dybden; de kalde blå nyansene vekker sorg, mens de varmere gule gir en følelse av håp eller kanskje en smertefull anerkjennelse. Denne dualiteten forsterker den emosjonelle effekten, som gjenklang hos betrakteren. Historisk betydelig, dette verket fanger et øyeblikk av arbeidskamper etter første verdenskrig, en tid da mange sto overfor sosiale endringer og industrialiseringen påvirket deres liv. Det står som en refleksjon over menneskelig arbeid og utholdenhet i en ofte brutal verden.