I dette vibrante landskapet er betrakteren omsluttet av et frodig tableau malt av en impresjonists hånd; vannet glitrer med refleksjoner fra et virvar av trær som tilsynelatende danser i vinden. Penselstrøken, løse men med hensikt, skaper en følelse av bevegelse, og inviterer betrakteren til å føle de milde bølgene av vannet og hviskingen av bladene som svaier over. Myke blåtoner dominerer himmelen, i kontrast til de livlige grønne nyansene som danner lauvet; fargene er livlige og oppløftende, og fanger den flyktige skjønnheten i naturen på en måte som nesten gjør at man ønsker å ta inn den friske luften som er avbildet.

Komposisjonen er ikke begrenset av de tradisjonelle perspektivets grenser; i stedet inviterer den til fantasi, med vannet som leder blikket dypere inn i dette fredelige miljøet. Sollyset danser på overflaten og gir det en eterisk kvalitet som antyder både ro og tidens gang. Dette stykket, som ble laget i 1917, finner sin plass i den rike konteksten av post-impressionismen, hvor kunstnere forsøkte å formidle en dristig følelsesmessig resonans gjennom løse penselstrøk og livlige farger, og gjør det til mer enn bare en representasjon av en scene, men et rike av følelsesmessige opplevelser.