I dette slående kunstverket er en figur avbildet sittende i en stol, tilsynelatende avslappet, men som utstråler en viss avstand som vekker nysgjerrighet hos betrakteren; de livfulle fargene omgir komposisjonen, dominert av dristige røde, grønne og blå nyanser. Bakgrunnen er fylt med geometriske former som antyder et abstrakt miljø, mens figuren selv—kledd i formell dress—sitter uformelt, men med selvtillit. Munchs bruk av uttrykksfull penselstrøk tilfører scenen et lag av uro, og inviterer til å føle spenningen som står i kontrast til det stille utseendet hos den sittende subjektet. Det er særlig tiltrekning i fargevalgene—hver nyanse pulserer med følelser, kanskje reflekterer kompleksiteten av menneskets tilstand eller den psykologiske dybden som man ofte finner i Munchs verk. Hvordan fargene danser på duken gjenspeiler den indre verden hos figuren, og antyder at det er mer enn hva som er synlig på overflaten av denne sammensatte fremtoningen. Det rike visuelle språket vekker intense følelser, og lar betrakteren undre hva tanker som er skjult bak dette uklare ansiktet.

Når man ser på den historiske konteksten av verket, ble det skapt i 1939—et tidspunkt da kunstverdenen slet med modernismen og konsekvensene av første verdenskrig. Munch, som befant seg på grensen mellom abstraksjon og figuralisme, fanger essensen av moderne kamp og oppsummerer spenningen mellom individuell erfaring og bredere samfunnsmessige uroligheter. Dette maleriet fungerer som et vitnesbyrd om hans kunstneriske utvikling og hans kontinuerlige utforskning av psykologiske temaer, som kaster lyse over menneskesjelens søken etter identitet og uttrykk i overveldende omstendigheter.