Maleriets motiv er en kvinne i en myk, voluminøs hvit kjole, som kneler foran et speil. Hennes holdning er preget av introspeksjon, kanskje til og med tristhet; en hånd skjuler ansiktet hennes, den andre hviler forsiktig på det plysj, mørkegrønne og brune møbeltrekket på en divan. Omgivelsene er sparsomme, dominert av veggens kjølige, dempede grønne farge, og skaper en følelse av stillhet og privatliv. Et enkelt speil med gullramme henger ved siden av henne, overflaten reflekterer en usynlig verden og kaster en mørk skygge som ytterligere fremhever intimiteten i scenen. Komposisjonen er slående enkel, og er avhengig av samspillet mellom lys og skygge for å formidle følelser. Penselstrøkene er delikate, med nøye oppmerksomhet på stoffets fall og lysets spill på huden. Det skaper en påtakelig atmosfære av stille kontemplasjon, nesten en påtakelig følelse av ensomhet.