Blant de rike, jordiske fargene i dette kunstverket ligger en følelse av slit og enkelhet, som reflekterer livene til to beslutsomme kvinner som er oppslukt i den ydmyke oppgaven med å høste poteter. Van Goghs penselstrøk er tykke og uttrykksfulle, og skaper en teksturert overflate som snakker om både figurers arbeid og det omkringliggende landskapet. Med rake og spader godt plassert i hendene, føles kvinnene deres konsentrasjon; deres tilstedeværelse er dypt forankret i jorden de dyrker. Greinene på trærne strekker seg poetisk bak dem, deres former står i skarp kontrast til himmelen som ser ut til å omfavne kjernen av denne innsatsen.

Fargepaletten omfavner dype brune nyanser—som gir assosiasjoner til jorden og plantene—kombinert med mørke gråtoner som omfavner figurene, og gir kontrast til den lettere bakgrunnen. Det er vanskelig å ikke føle en tilknytning til denne scenen; det er lett å forestille seg lydene fra verktøyene som slår mot bakken, og den myke raslingen av vinden mellom trærne. Dette kunstverket bærer på en betydelig historisk kontekst, ettersom det fanger et øyeblikk i det rurale livet på 1800-tallet—en tid hvor arbeidet var mer kroppslig krevende og det agrariske landskapet illustrerte det essensielle tempoet av livet i fellesskapet.