Maleri inviterer til et øyeblikk med stille kontemplasjon, et glimt inn i en verden av fredfylt skjønnhet. Tre figurer er hjertet i denne scenen, hver gjennomsyret av en unik tilstedeværelse; to av dem står tett sammen, formene deres er grasiøst flettet sammen. Hudtonene, gjengitt med en rik, jordaktig palett, antyder en forbindelse til selve jorden. En figur, en kvinne som sitter i bakgrunnen, vender seg bort fra betrakteren, stillingen hennes antyder introspeksjon eller kanskje et øyeblikk av hvile.

Kunstnerens teknikk er tydelig i de dristige penselstrøkene og den bevisste utflatingen av rommet; de livlige, nesten unaturlige fargene skaper en følelse av drømmende uvirkelighet. Komposisjonen, med sin arrangement av figurer, trær og et billedvev av rosa og grønne nyanser, guider øyet gjennom maleriet med en nesten musikalsk rytme. Det er som om kunstneren hvisker hemmelighetene om et skjult paradis, et sted der tiden har senket seg til et tregt tempo, og verden bader i en evig solnedgang. Det fremkaller en følelse av lengsel, en lengsel etter en enklere, mer harmonisk eksistens.