I dette gripende selvportrettet skildrer kunstneren seg selv sittende i rullestol, med en rikt detaljert malerpalett og pensler i hånden, som fremkaller både sårbarhet og kreativ besluttsomhet. Rommet er enkelt og sparsomt møblert, med gulaktige vegger og et rolig blått horisontalt bånd som danner kontrast til det jordfargede tregulvet. Ved siden av henne står et staffeli med et imponerende portrett av doktor Farill, hvis strenge blikk og velstelte antrekk tilfører et alvorlig og verdig motstykke til kunstnerens rolige, innovervendte uttrykk.

Kunstnerens teknikk er ren og presis, med klare linjer som definerer formene og nøye oppmerksomhet på teksturer — portrettets glatthet, den reflekterende metallen på rullestolen og stoffets folder i hennes tradisjonelle antrekk. Fargepaletten er dempet, men varm, og balanserer kalde blåtoner og nøytrale nyanser med hudtoner og den svarte skjørtets tyngde. Emotionelt vibrerer verket med stille motstandskraft og kompleks fortelling; det anerkjenner smerte og begrensninger, men hedrer verdighet og håndverk høyest. Skapt i 1951, resonnerer verket dypt i sin historiske kontekst, reflekterer personlig lidelse og en urokkelig forpliktelse til kunsten, og utgjør et vesentlig vitnesbyrd om kunstnerens varige arv.