Kunstverket fanger umiddelbart oppmerksomheten med sin slående enkelhet og kraftfulle symbolikk. En kvinne, gjengitt i en stil som minner om et selvportrett, står sentralt, tilsynelatende i fokus for komposisjonen. Kvinnen er blitt gjennomboret av trespyd, hennes form er både sårbar og sterk. Bakgrunnen er delt inn i land og hav, atskilt av kvinnen. Et stort, blottlagt hjerte ligger på landet og blør rikelig. Selve landet er goldt, noe som antyder et sted for smerte og ødeleggelse. Hengende over kvinnen er to kjoler på kleshengere, forbundet med røde tråder. De minner om antrekk, ett enkelt og praktisk, det andre mer forseggjort; de representerer kunstnerens selvfølelse, delt mellom to identiteter. Himmelen er fylt med truende skyer som tjener til å forsterke scenens emosjonelle tyngde. Verket er gjengitt med nøye oppmerksomhet på detaljer og en distinkt bruk av farger; kontrasten mellom hjertets røde og de mer dempede tonene i bakgrunnen er spesielt slående. Denne bruken av farger er ikke bare estetisk, men bidrar også til maleriets emosjonelle kjerne.