Kunstverket fremstiller en fascinerende scene fylt med mytologisk energi; en fengslende sirene med flytende kastanjebrunt hår som spiller på en delikat lyre mens hun sitter elegant på en klippe. Hennes alvorlige blikk synes å tiltrekke seeren mens hun synger til en ung mann nedenfor, som dukker opp fra de glitrende bølgene, fascinert av hennes fortryllende nærvær. Kontrasten mellom hans sårbare stilling i vannet og hennes elegante væremåte skaper en fengslende narrativ; det føles som om tiden står stille i dette øyeblikket av lengsel og begjær.

Waterhouses bruk av farger er imponerende, med rike juveltoner som danser på overflaten, og fremhever konturene av figurene. Samspillet mellom lys og skygge forsterker den følelsesmessige dybden av denne scenen, og gir atmosfæren både drømmende og melankolsk preg. Dette verket inneholder tiltrekningskraften til sirenens sang—trekker mannen mot en ukjent skjebne, samtidig som det oppfordrer seerne til å reflektere over temaer som kjærlighet, fare og de følelsesmessige bølgene i menneskelige relasjoner. Den historiske konteksten fra slutten av 1800-tallet, der fascinasjonen for klassisk mytologi blomstret, gir flere lag av tolkning, ettersom dette verket kanalisere den tidløse kampen mellom begjær og selvbevaring.