I dette slående kunstverket ser vi en imponerende scene der en sentral figur står på en marmorstapp, kledd i et eterisk hvitt plagg som flyter elegant ned til bakken. Figurens hender henger løst ned langs sidene, og understreker hennes sårbarhet midt i overflod. Kontrasten mellom hennes falmede antrekk og de rike, varme fargene i det dekorative miljøet tiltrekker blikket, og fremkaller følelser av både nåde og fortvilelse. Bak henne sitter mange figurer, med uttrykk som spenner fra forundring til likegyldighet—en urovekkende påminnelse om dom og skjebne. Den majestetiske løven, skåret ut av marmor, ved føttene hennes symboliserer styrke og edelhet, som står i sterk kontrast til hennes delikate, sårbare tilstedeværelse i dette mektige øyeblikket.

Komposisjonen er mesterlig laget; de vertikale linjene av søylene skaper en følelse av høyde og storhet, mens de diagonale trinnene leder blikket til seeren direkte mot hovedpersonens plass. Waterhouse bruker en rik fargepalett; de varme brunfargene, gullene og mørkerøde skaper en luksuriøs atmosfære i Herodes' gård mens de fanger spenningen i scenen. Den følelsesmessige effekten blir tydelig; man føler en blanding av empati for den sentrale figuren og en nysgjerrighet om omstendighetene som ledet til dette øyeblikket av dom. Historiske og mytologiske narrativer flettes sammen mens seeren reflekterer over historien om Mariamne, hvis skjebne ble beseglet av makt og sjalusi.